Begge kritikerroste og anerkjente forfattere med oppvekst på Rykkinn på 70-80-tallet. Det var i den tiden pressen i små og store kriminalsaker gjerne skrev at gjerningspersonen var bosatt på Rykkinn.

I løpet av det siste året har både Torgersen og Frobenius kommet med romaner der hovedpersonene erindrer sin barne- og ungdomstid med narko og vold på Rykkinn. Torgersen med «Lengter knuser slår» og Frobenius med «Kongonotatene». Åstedet for mye av dramatikken er Bjørnebærstien. Romanene er ikke selvbiografiske. Men de henter opp det vonde fra et miljø med mange unge døde.

Et minnesmerke? Et spark til det etablerte som sviktet disse ungdommene?